Make your own free website on Tripod.com
Brev fra Sunniva Grimstad Nilsen i Bolivia  12. Sep. 2001

Microsoft Photo Editor 3.0-fotografi









Været i Oruro på engelsk
eller


Hilsen fra Oruro
"Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus."
- slik åpnet Paulus mange av sine brev når han var langt borte fra "sine" - og slik gjør jeg det, her jeg sitter på en internettkafé i Oruro i Bolivia og skriver til dere.
Men det tok sin tid før jeg kom meg hit opp på nesten 4000 m.o.h. Reisa begynte kl. 01.00 natt til tirsdag 28. august med bil til Notodden og buss til Oslo. Siden var det soving på fly til Rio via Paris og soving på flyplassen i Rio før det gikk nytt fly til Santa Cruz via São Paulo. I Santa Cruz måtte jeg så vente i 7-8 timer til første og beste buss til Cochabamba, første stopp, gikk. 7-8 timer er lang tid, det, bare å suse rundt og vente. Heldigvis var det innlevering av bagasjen ved bussbillettkjøpet, så jeg var rimelig fri til å bevege meg som jeg ville. Eneste var at jeg som enslig, hvit jente kunne bli utsatt for litt av hvert hvis jeg var uheldig. Men det var jeg ikke, og jeg var aldri redd - Gud minte meg heile tida på salme 23 - "Herren er min hyrde, meg mangler ingen ting. (...) Selv om jeg skulle vandre i dødsskyggens dal frykter jeg ikke for noe vondt, for du er med meg - din kjepp og din stav, de trøster meg."
Og da så ventetida var ferdig venta det meg en 12 timers lang busstur. Den var et kapittel for seg. Bussen hadde åpnbare vinduer, men ingen air conditioning eller lufteanlegg, så når vi etterhvert kom opp i fjellene fra lavlandet rundt Santa Cruz, blei det kaldt. Vi som satt i bussen var imidlertid så svette av varmen i Santa Cruz at det var masse fuktighet i lufta som da etterhvert la seg som dogg på vinduene. Det rant til slutt av dem... Veldig delikat.
Vegen var også noe for seg sjøl - mange steder var det jordveg. Men jeg trur imidlertid asfaltering var på gang, for vi måtte stoppe mange plasser p.g.a. innsnevring av vegbanen.
Men jeg kom meg nå til Cochabamba til slutt - meir enn 2 døgn etter avreise fra Norge, og blei møtt på bussterminalen av Aija Toerre, svigerdatra til Berit Stokset som "fikk" meg til Bolivia. Jeg skulle få være gjest i huset til henne og mannen Vegar mens jeg var i Cochabamba.
Jeg var der ei uke - først og fremst for å unngå å ta heile stigninga fra ca 0 til ca 4000 m.o.h. i ett jafs. Men jeg fikk også treffe mange hyggelige mennesker der og fikk være litt med på et arbeid noen fra kjerka (Asambleas de Dios de Esmeralda y Madureira - brasiliansk pinsebevegelse) gjorde for rusmisbrukerne der i Cochabamba - fikk bl.a. være med på å dele ut suppe ein torsdagskveld. I tillegg til arbeidet med rusmisbrukere holder disse folka på med et prosjekt med matutdeling til gatebarn. Til dette prosjektet har de fått gratis rom i et ungdomssenter som de skal innrede til matsal. Rommet er ikke stort, men ein må bruke de mulighetene ein har. To fisker og fem brød metta 5000 menn foruten kvinner og barn da det blei velsigna.
Men det var nå til Oruro jeg skulle. Så fredag 7. september kl. 13.45 satte jeg meg på bussen til Oruro. Og turen oppover i fjellene var kjempeflott. Naturen og omgivelsene var noe av det mest spektakulære jeg noen gang har sett. Det kan ikke beskrives - det må oppleves. Men når en først var kommet opp på altiplanoet, synes jeg egentlig det var ganske kjedelig. Over alt dette gule grasset i tuster - ingen trær, ingen blomster. Einaste lyspunktet var noen flokker med lamaer eller alpakkaer som gikk og beita. Nå skal det leggast til at det akkurat har vært vinter og at våren derfor ikke har kommet skikkelig i gang, men likevel...
Men i byen er det bedre. Her vokser det i alle fall trær - om enn de er planta. Dessuten er det så mange menneskelige blomster heromkring - indianerkoner med sin tradisjonelle klesdrakt og awayo'en, et slags sjal som de bærer alt mulig i på ryggen - det kan være alt fra frukt til fire års gamle unger... Også bowler-hatten, da, som er typisk for aymará-kvinnene.
Når det gjelder klimaet, så er det tørt med store forskjeller mellom dag og natt - mellom sol og skygge. Skal en unngå å fryse om natta må ein kle seg i ull, og mens vi i Norge vanligvis kler av (sett "av" i kursiv) oss når vi kommer inn i hus, er det omvendt her. Ute er det sol, og sola er sterk og varmer, mens det er skygge inne...
Barnehjemmet jeg jobber på er i den nordre bydelen av Oruro - den bydelen som vokser raskest. Oruro er en by i sterk vekst p.g.a. dårlige tider i jordbruket og i gruvebransjen. Men sjøl om det først og fremst er fattigfolk som bur i nordre bydel, og det kalles slum, så er jeg overraska over hvor relativt god standard husene har. Ordet slum gir meg heilt andre assosiasjoner enn husa omkring barnehjemmet.
På barnehjemmet bur det 10 barn + et bestyrerpar og deres datter Melisa på 2 år. Alderen på barnehjemmet er stort sett mellom 5 og 12, men det bor ogsaa ei jente som fyller 18 i desember der. Standarden er enkel - bl.a. er det ikke innlagt vann, så oppvask og klesvask gjøres i kaldt vann, mens varmtvannet til dusjing varmes opp elektrisk på veg ut. Det sier da seg sjøl at ein må velge mellom varme og trykk. Og ellers er sopekost den viktigste reingjøringsredskapen.
Men det ser ut som om ungene trives og har det bra. Det er meire latter og smil enn gråt og furting å spore hos dem. Og det virker som om de trives bedre i hverandres selskap enn vanlige søsken gjør. Bl.a. sover de sju yngste sammen fordelt på tre senger - ei køyeseng + ei vanlig seng satt ved siden av. Og de har valgt det sjøl. De liker det slik, og varmeøkononmisk, må det jo lønne seg å være mange. Ellers kan jeg nevne at sangen om Marte og Baldrian og Sparegris-sangen til Alf Prøysen - riktignok i spansk språkdrakt, er blitt storhiter på barnehjemmet etter at jeg ga dem Katia Cardenals innspilling av Prøysens barnesanger.
Ja, her er det godt å vaere. Riktignok er det lavere standard på alt, og meir skitt og møkk enn jeg er vant til heimafra - både inne og ute, men hjerterommet er desto større. Her kaller kristne hverandre søsken uten å blunke. Og så lenge jeg ikke blir sjuk (jeg har ikke blitt det enda), så har jeg bare godt av å oppleve tilstandene i et u-land.
Til slutt vil jeg avslutte med det de bruker som bordvers her nede/oppe (alt ettersom hvordan ein ser det) - nemlig de to første linjene av salme 23, som jeg har sitert tidligere:
"Herren er min hyrde. Meg mangler ingenting"
Hjertelig hilsen fra Sunniva




 Oruro: Fri, 14 Sep 2001 15:48:15 -0700 (PDT)
Jeg har leita gjennom omtrent det som er å finne av bilder fra Bolivia, og det einaste som hadde litt med saken å gjøre var dette bildet fra Andesfjellene - Altiplanoet. Ikke så reint ulikt deler av naturen på veg opp til Oruro, men har ellers ingenting med reisa å gjøre. Veit ikke ein gang om det er noen vits å ha det. Det får dere avgjøre. Har ikke noen billedtekst som passer i alle fall...
Hilsen Sunniva